Sliten

Jeg har slått meg til ro med at noen av dagene som mor til to unger der begge er totalt avhengige av meg er og blir hektisk og stressende. Ihvertfall for en stund fremover. På et tidspunkt gråt Bitteliten fordi han nettopp hadde våknet opp og var sulten, samtidig holdt jeg på å gi Minikompisen mat og følte at jeg ikke kunne gå fra ham heller fordi han hadde spist så lite tidligere på dagen og hadde vært sutrete.
Man blir satt slik på prøve for man kan ikke velge den ene ungen fremfor den andre. Det man derimot kan gjøre er å strekke seg så langt det går for å være der for begge to.
Jeg er trøtt og sliten. Sliten. SLITEN. Det er et ord som jeg bruker litt vel for ofte (Halvdelen kan bevitne det!) Og som har blitt brukt hyppigere i det siste.

Kjære Allah, gi meg styrke til å strekke meg ut litt til for å være der for mine barn. Gi meg bare litt mer tålmodighet. Litte bitte mer tålmodighet til å ikke slite ut ordet sliten ved å si det så mange ganger :)